Dagen da pappa døde…

Categories Hjertesaker


Etter blogg-undersøkelsen så jeg at det var overraskende mange som ønsket seg flere personlige innlegg, så nå tenkte jeg å dele noe veldig personlig med dere, nemlig hva som skjedde den dagen pappa døde. Dagen var tirsdag 27. april 2004, 6 dager før jeg fylte 14 år. Jeg hadde vært på skolen som vanlig, og på ettermiddagen gikk jeg en tur med søsteren min. På vei hjem gikk vi forbi sykehuset, lite visste jeg om at pappa lå der inne og kjempet mot døden. Litt lenger ned i gaten ser jeg mamma komme løpende mot oss. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. “Pappa ligger på sykehuset, vi må opp dit med engang!” sa hun. Søsteren min dro hjem for å være med nevøene mine, mens mamma og jeg løp opp til sykehuset. “Han dør vel ikke?” spurte jeg mens vi løp opp gaten. “Jeg vet ikke” var svaret jeg fikk. Mamma som alltid prøvde å roe meg ned, som alltid fortalte at alt kom til å gå bra sa hun ikke visste. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde i kroppen akkurat da, panikk er vel det ordet som kan komme nærmest, eller kanskje hysterisk? Men jeg kunne jo ikke bruke tid på det, jeg måtte bare komme meg til pappa. Så jeg fokuserte på at dette kom til å gå fint, så klart skulle ikke pappaen min dø fra meg. Ingen skal miste en forelder så tidlig, det kunne umulig skje fordi jeg ikke ville klart å takle det. Jeg tror faktisk jeg klarte å overbevise meg selv om det…

Vi kommer løpende inn i resepsjonen og spør hvor pappa ligger. Det var i 5. etasje, og ettersom jeg alltid har vært redd for heis så bestemmer vi oss for å løpe opp. Det er de lengste 5. etasjene jeg har løpt i hele mitt liv, det føltes som om vi aldri kom til toppen. Jeg var oppe før mamma, så jeg ble stående litt for å hente igjen pusten. Å åpne døren inn til avdelingen alene føltes plutselig som en umulig oppgave, det var altfor skremmende å vite hva som ventet meg på andre siden. Det var ikke lenge jeg ventet på mamma, men det føltes som en hel evighet der og da. Sammen åpnet vi døren og gikk inn på avdelingen.

Hva jeg hadde forestilt meg på andre siden vet jeg ikke, men det så ut som et hvilket som helst annet sykehus. Det var en liten avdeling, små ganger og noen mennesker som gikk rundt. Men jeg fokuserte ikke på det der og da, alt jeg ville var å finne rommet der pappa lå. Mamma tok tak i en sykepleier og spurte etter veien. Allerede da hadde mamma skjønt hva som hadde skjedd, hun hadde lagt merke til pipelyden da vi hadde kommet inn på avdelingen. Det kunne så klart ha vært noe annet, eller noen andre. Men hun fryktet det verste. Jeg hadde ikke lagt merke til det, jeg var for fokusert på å finne pappa. Sykepleieren forsvinner inn på et rom, det var persienner foran vinduene så vi ikke fikk sett inn. Hun var der inne kanskje et minutt, muligens kortere, men ventetiden føltes så lang. Hun kommer ut i gangen igjen og sier “pappaen din døde akkurat nå, men hvis du venter litt så kan jeg fjerne slangene så dere kan se han”.


(Illustrasjonsbilde som er tatt i senere tid)

Jeg kjempet for å puste, jeg gråt og jeg tror kanskje jeg skrek at det ikke var sant. Vi ble vist inn til en liten sidegang der jeg kunne sitte for “å ta meg sammen”. Jeg la ikke merke til det selv, men de andre i gangen ble også sjokkert over hvordan en sånn nyhet var blitt formidlet til et barn. Det var ingen som tok oss til side, ingen som satte seg ned og forklarte situasjonen for oss privat. Bare midt der i gangen, foran mennesker som gikk forbi fikk vi nyheten. Tanten min kom inn rett etter at vi hadde fått beskjeden, og hun forstod på min reaksjon hva som hadde skjedd. Jeg kjempet panisk for å puste, tårene strømmet ned over ansiktet mitt mens jeg manisk prøvde å overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Hvor lenge vi satt der vet jeg ikke, men etter en stund kom det inn noen som spurte om jeg ville se pappa. Det ble anbefalt at jeg ikke gjorde det, han hadde visst forandret seg og så ikke bra ut. Det føltes som et umulig valg å ta, skulle jeg se han en siste gang og ta farvel eller huske han som han var? Valget falt på å huske han som han var, men det gjorde utrolig vondt å dra derfra uten å se han. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å se det, jeg var allerede i sjokk og ettersom de anbefalte meg å ikke gjøre det kan jeg bare tenke meg hvordan han så ut. Men det føltes så feil, det å dra fra han, la han være igjen der. I dag mener jeg at jeg tok riktig valg, og det tror jeg pappa ville ha syntes også. Det å si farvel til noen som allerede er borte hadde nok ikke hjulpet så mye for min del, og nå kan jeg huske han som den han var.

Vi dro fra sykehuset og rett til bestefaren min. Jeg fryktet at han kom til å dø bare av sjokket, men heldigvis gjorde han ikke det. Det var tungt for han, men han tok seg sammen for min skyld akkurat som mamma gjorde. Resten av kvelden husker jeg ikke, annet enn at jeg følte meg så trøtt og bare ville sove. Sove så jeg kunne slippe å føle noe mer, så jeg kunne våkne opp fra dette marerittet. Det har i senere tid blitt sånn jeg ofte reagerer på vanskelige ting, jeg blir utslitt og vil bare sove vekk smertene. Dagene etter er også i tåke. Jeg husker jeg satt ved telefonen og ventet på at sykehuset skulle ringe, at det hadde vært en feil og at det ikke var pappaen min som hadde dødd. Men den telefonen kom aldri… Det gjorde vondt å puste, vondt å eksistere i det hele tatt. Vi var i møter med prester, begravelsesbyråer og planla begravelsen. På bursdagen min husker jeg vi var og plukket ut blomsterdekorasjoner. Jeg ville ikke feire noe, det var tross alt bare seks dager siden det skjedde. Men den nærmeste familien og noen venner kom innom og var hos meg, og det er jeg veldig takknemlig for.  

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom begravelsen, men det gikk på et vis det også. Man har jo ikke så mye annet valg. Det var godt å se at det kom så mange dit, vite det at det var mange som var glad i han og kom til å savne han. Selv om det er lenge siden så savner jeg han fortsatt, det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg slet veldig i mange år etterpå, med depresjoner, angst, skyldfølelse og selvmordstanker. Noen ganger føles det fortsatt umulig å leve med det, men jeg kommer meg gjennom en dag av gangen og oftere enn før kan jeg tenke på han og smile. Og det tror jeg han hadde likt! Han er kanskje ikke her noe mer, men han vil alltid være i hjertet og tankene mine. Og da er han kanskje ikke helt borte likevel?

 

42 kommentarer

42 thoughts on “Dagen da pappa døde…

  1. Dette var en sterk historie. Takk for at du deler den med oss !
    Jeg er like sjokkert som deg over den pleieren som formidlet et slikt budskap til et lite barn, midt i alles påhør. Det var ikke spesielt godt gjennomtenkt. Ikke slik det skal formidles til et voksent menneske heller. Pårørende trenger ro skjermet fra andre, når det gis et slikt budskap. Jeg vet ikke om det var en hjelpepleier eller sykepleier som var der akkurat da. Et dødsbudskap kan gjerne formidles av en lege, sammen med en sykepleier. Sykepleieren kan lytte, trøste, veilede og gi råd i etterkant, eller også bare være der.
    Minnene lever i alle fall videre <3 Klem

  2. Jeg husker dette veldig godt snuppa, jeg var hos deg hver dag når du fortalte meg dette❤️ Jeg ville ikke la deg være alene. Jeg vil alltid være her for deg hvis ting er vanskelig❤️ Klem

  3. Er utrolig sterkt å lese, satt med en klomp i halsen, og tårer i øynene. Helt sjokkert over at det ble formidlet på den måten, utrolig dårlig ovenfor ett barn, men å i heletatt gjøre det mot ett menneske. Burde blitt fortalt på ett rom, så ikke alle andre kunne høre beskjeden, og ikke minst at dere kunne få beskjeden i fred og ro. Utrolig tøft gjort av deg og dele noe så personlig, tusen takk for at du deler. Sender en klem.

  4. Uff uff…. :/ Dakkars deg… Kan ikke engang forestille meg hvor vond og fælt det må ha vært for deg <3 <3 Så tøft av deg å dele <3 <3 klem

  5. Jeg forstår hvor vond du har det, mistet faren min første dag på ungdomskolen.
    Men jeg var litt “heldigere” da jeg viste det kom til og skje, spørsmålet var bare når.
    Men jeg husker følelsen som en tåke akkurat som du gjør, å bare endeløse tårer og sorg.
    Hvordan godtar man det liksom at noen så når, noen som alltid var trygg og god er borte..
    Tiden går, men jeg for min del håper liksom alltid at han skal komme hjem igjen, akkurat som du ventet på den telefonen..
    Gir deg en klem igjennom skjermen. Aldri noe godt og gå igjennom slikt! <3
    Håper du har det lettere nå den dag i dag ang det.

  6. Husker det godt! Husker jeg hadde vondt i kroppen og vondt i hjertet pga hvor jævlig du hadde det😕 jeg prøvde å være der for deg men er ikke alltid like lett å hjelpe andre når man selv bare er 12. Men du kunne alltid snakke med meg❤ og jeg kommer alltid til å være der for deg❤ kjempe glad i deg❤❤❤

  7. toveview: Nei ingen burde få en så alvorlig beskjed på denne måten, håper andre slipper å gå igjennom det samme. Er faktisk usikker på det selv også, tenkte ikke så mye over det da jeg var der. Men som du sier så burde en lege ha kommet og tatt oss til side, var jo et veldig stort sjokk. Ja man har alltid minnene, de er gull verdt nå. Tusen takk, klem <3

  8. Carina: Ja du var til stor hjelp vennen min, satte veldig stor pris på at du var der for meg både i person og på telefon <3 Er alltid her for deg også hvis du trenger noe eller ønsker å snakke. Glad i deg <3

  9. mammaogpappabloggen: Ja det var en veldig tung måte å få beskjeden på, håper ikke dette er rutine der oppe fordi jeg unner ingen andre den opplevelsen. Tusen takk for det, klem!

  10. For better or For worse: Uff det var trist å høre 🙁 Det er så altfor tidlig å miste noen… Ja man klarer ikke helt å innse det tror jeg, trodde selv han kom til å sitte i stolen sin da vi gikk inn i leiligheten for å rydde ut. Vondt å høre at du har gått igjennom noe så tøft, det unner jeg ingen! Håper du har det lettere i dag, er sikker på at faren din er kjempe stolt av deg og ønsker deg et veldig godt liv med masse glede og latter <3
    Tusen takk, sender en god klem tilbake <3

  11. Stine Ødgren: Du er så snill du <3 Ja skjønner det kan være vanskelig å takle når du var så ung, er ikke lett å vite hva man skal si eller gjøre. Sånt kan jo være vanskelig for voksne også. Men satte alltid stor pris på at du var der, visste jeg alltid kunne stole på og prate med deg <3 Takk for at du er i livet mitt! Jeg er kanskje ikke så sosial som før, blir så fort sliten av de minste ting, så jeg er veldig takknemlig over hvor tålmodig du er med meg og at du fortsatt er her for meg <3 Kjempe glad i deg <3

  12. Herregud som jeg gråter :'( For en måte å gi den beskjed på.. Ingen barn eller voksne bør få høre det på den måten.
    Du er veldig sterk ❤ Stå på videre!

  13. Vet nesten ikke hva jeg skal si. Dette var virkelig et personlig og en utrolig sterk historie. Det er vondt å miste noen man er så glad i. Spesielt når det kommer til å miste en forelder. Med tiden leger alle sår sies det. Men noen ganger er jeg ikke sikker på om det stemmer. Håper tiden etter har hjulpet deg og det virkelig som det har også. Syns du gjorde selv et godt valg den dagen pappaen din døde. Det er bedre med de gode minnene enn hvordan han var den dagen han gikk bort. Men lurer på, fikk dere noe forklaring på hvorfor han døde? Uansett, en sterk historie og jeg syns det er tøft av deg og dele akkurat dette. Sender over en stor klem 😀

  14. Du skriver veldig godt, og det var veldig vondt å lese<3. Mistet selv min pappa når jeg var 9 år. Jeg savner han hver dag, hvertfall nå som jeg har blitt eldre da jeg faktisk forstod hvor forferdelig det har vært å vokse opp uten en farsfigur. Har anger den dag idag for at jeg ikke hadde bedre kontakt med ham. Har så innmari dårlig samvittighet. Han var verdens beste pappa, selv om jeg ikke var med han så ofte. Ingen fortjener et liv uten en pappa. Eller mor for den saks skyld.

  15. Huff. For et rørende og gripende innlegg å lese! Leste hvert ord, hver settning å du er veldig flink til å skrive og sette ord på ting også. Det å miste en nær person i familien er forferdelig, men jeg er sikker på at uten at du merker det så er han med deg og ser deg. Tipper han er der oppe å våker over deg<3 Bestemoren min døde for 5 år siden. Jeg minnes at det var tungt å miste henne da, men det er nesten enda tyngre for å forholde seg til dette nå, men det vi kan tenke er jo at de er der å har det bra i paradiset. Dette måtte vært et mareritt for deg.Jeg sender deg en varm stor klem <3

  16. Grusomt at du måtte oppleve dette, spesielt på denne måten. Kan dessverre føle meg veldig igjen i det du skriver og hadde absolutt ikke noe tro på at ting kom til å bli bedre. Man må nok bare ta en dag om gangen og om du har en støttende familie, noe som det virker som så kan det være lurt å snakke med dem om hvordan du føler og har det.
    Håper sånn ting blir bedre for deg snart! Dumt du føler på skyldfølelse, men jeg forstår det alt for godt at det blir sånn.

  17. Utrolig sterkt skrevet av deg! Kjente jeg fikk en enormt stor klump i halsen. Kondolerer selvom det er mange år siden. Du har vært utrolig sterk som har klart å takle dette! Tyder virkelig bare på hvor sterk du faktisk er <3 Sender deg mange klemmer

  18. Hårene reiser seg og jeg kan ikke en gang klare å sette meg inn i hvor vondt noe slik må være for en ung jente, på vei inn i en ungdomstid som kan være vanskelig nok fra før? Utrolig sterk historie!

  19. Får tårer i øynene av å lese… <3 Helt forferdelig å miste noen så brått.. Og at du ga beskjeden slik skulle hun fått sparken for... Husker da jeg var 6 år og min farfar ble truffet av en trailer.. Husker den dagen så godt den dag i dag, selv om jeg bare var 6 år. At en bil med menn stoppet oss på vei til butikken og snakket med pappa.. At vi selv ville dra opp til farmor å si det... Det er så vondt å få en slik beskjed.. uansett om man venter det eller ikke.. Men slike ting er veldig tunge... Det måtte ha vært så vondt for deg <3

  20. Jeg kjenner jeg får en klump og tårer i øynene av å lese <3 Det må ha vært utrolig vondt for deg i den alderen. Sender masse klemmer til deg <33

  21. Jeg vet ikke hvilken ende jeg skal starte i. Kondolerer for det første <3 Selv om det er mange år siden nå. Det var vondt å lese, og jeg kjente en liten angst i hele kroppen for at dette kan skje hvem som helst - og den gangen rammet det deg. Jeg håper at tiden har leget noen sår, selv om det aldri vil leges helt. Jeg håper at måten pleieren formidlet dette på, ble tatt hånd om i ettertid. Og jeg håper at du og familien din har det fint den dag i dag - og heller minner alle de gode sidene ved han, og ikke fokuserer på at han er borte. Å miste noen er tungt - og det føles så urettferdig! Kan kan ikke en gang tenke meg den smerten du har følt på - men jeg håper at ting har blitt lettere med årene for deg <3 Masse varme tanker og klemmer fra meg til deg!

  22. Utrolig sterk lesning. Veldig sårt og levende formidlet, sitter med tårer i øynene her nå… Jeg har selv kjent på den vonde følelsen ved å miste noen som står meg nær, men det må være verdens verste følelse å miste en forelder eller søsken! <3 Du er sterk som har kommet deg videre, pappaen din ville nok vært stolt av deg! Varme tanker fra meg.

  23. Så utrolig fint skrevet! Du er virkelig en sterk person. Å miste noen man er glad i er alltid forferdelig vanskelig å gå igjennom, men å miste pappaen sin.. Jeg er utrolig lei meg for at du har måtte gå igjennom dette. Ingen burde måtte kjenne på slik smerte så ung, men verden er ikke alltid så rettferdig som man skulle ønske. Stå på videre! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *