Image and video hosting by TinyPic IselinRenee -

Dagen da pappa døde...


Etter blogg-undersøkelsen så jeg at det var overraskende mange som ønsket seg flere personlige innlegg, så nå tenkte jeg å dele noe veldig personlig med dere, nemlig hva som skjedde den dagen pappa døde. Dagen var tirsdag 27. april 2004, 6 dager før jeg fylte 14 år. Jeg hadde vært på skolen som vanlig, og på ettermiddagen gikk jeg en tur med søsteren min. På vei hjem gikk vi forbi sykehuset, lite visste jeg om at pappa lå der inne og kjempet mot døden. Litt lenger ned i gaten ser jeg mamma komme løpende mot oss. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. "Pappa ligger på sykehuset, vi må opp dit med engang!" sa hun. Søsteren min dro hjem for å være med nevøene mine, mens mamma og jeg løp opp til sykehuset. "Han dør vel ikke?" spurte jeg mens vi løp opp gaten. "Jeg vet ikke" var svaret jeg fikk. Mamma som alltid prøvde å roe meg ned, som alltid fortalte at alt kom til å gå bra sa hun ikke visste. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde i kroppen akkurat da, panikk er vel det ordet som kan komme nærmest, eller kanskje hysterisk? Men jeg kunne jo ikke bruke tid på det, jeg måtte bare komme meg til pappa. Så jeg fokuserte på at dette kom til å gå fint, så klart skulle ikke pappaen min dø fra meg. Ingen skal miste en forelder så tidlig, det kunne umulig skje fordi jeg ikke ville klart å takle det. Jeg tror faktisk jeg klarte å overbevise meg selv om det...

Vi kommer løpende inn i resepsjonen og spør hvor pappa ligger. Det var i 5. etasje, og ettersom jeg alltid har vært redd for heis så bestemmer vi oss for å løpe opp. Det er de lengste 5. etasjene jeg har løpt i hele mitt liv, det føltes som om vi aldri kom til toppen. Jeg var oppe før mamma, så jeg ble stående litt for å hente igjen pusten. Å åpne døren inn til avdelingen alene føltes plutselig som en umulig oppgave, det var altfor skremmende å vite hva som ventet meg på andre siden. Det var ikke lenge jeg ventet på mamma, men det føltes som en hel evighet der og da. Sammen åpnet vi døren og gikk inn på avdelingen.

Hva jeg hadde forestilt meg på andre siden vet jeg ikke, men det så ut som et hvilket som helst annet sykehus. Det var en liten avdeling, små ganger og noen mennesker som gikk rundt. Men jeg fokuserte ikke på det der og da, alt jeg ville var å finne rommet der pappa lå. Mamma tok tak i en sykepleier og spurte etter veien. Allerede da hadde mamma skjønt hva som hadde skjedd, hun hadde lagt merke til pipelyden da vi hadde kommet inn på avdelingen. Det kunne så klart ha vært noe annet, eller noen andre. Men hun fryktet det verste. Jeg hadde ikke lagt merke til det, jeg var for fokusert på å finne pappa. Sykepleieren forsvinner inn på et rom, det var persienner foran vinduene så vi ikke fikk sett inn. Hun var der inne kanskje et minutt, muligens kortere, men ventetiden føltes så lang. Hun kommer ut i gangen igjen og sier "pappaen din døde akkurat nå, men hvis du venter litt så kan jeg fjerne slangene så dere kan se han".


(Illustrasjonsbilde som er tatt i senere tid)


Jeg kjempet for å puste, jeg gråt og jeg tror kanskje jeg skrek at det ikke var sant. Vi ble vist inn til en liten sidegang der jeg kunne sitte for "å ta meg sammen". Jeg la ikke merke til det selv, men de andre i gangen ble også sjokkert over hvordan en sånn nyhet var blitt formidlet til et barn. Det var ingen som tok oss til side, ingen som satte seg ned og forklarte situasjonen for oss privat. Bare midt der i gangen, foran mennesker som gikk forbi fikk vi nyheten. Tanten min kom inn rett etter at vi hadde fått beskjeden, og hun forstod på min reaksjon hva som hadde skjedd. Jeg kjempet panisk for å puste, tårene strømmet ned over ansiktet mitt mens jeg manisk prøvde å overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Hvor lenge vi satt der vet jeg ikke, men etter en stund kom det inn noen som spurte om jeg ville se pappa. Det ble anbefalt at jeg ikke gjorde det, han hadde visst forandret seg og så ikke bra ut. Det føltes som et umulig valg å ta, skulle jeg se han en siste gang og ta farvel eller huske han som han var? Valget falt på å huske han som han var, men det gjorde utrolig vondt å dra derfra uten å se han. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å se det, jeg var allerede i sjokk og ettersom de anbefalte meg å ikke gjøre det kan jeg bare tenke meg hvordan han så ut. Men det føltes så feil, det å dra fra han, la han være igjen der. I dag mener jeg at jeg tok riktig valg, og det tror jeg pappa ville ha syntes også. Det å si farvel til noen som allerede er borte hadde nok ikke hjulpet så mye for min del, og nå kan jeg huske han som den han var.

Vi dro fra sykehuset og rett til bestefaren min. Jeg fryktet at han kom til å dø bare av sjokket, men heldigvis gjorde han ikke det. Det var tungt for han, men han tok seg sammen for min skyld akkurat som mamma gjorde. Resten av kvelden husker jeg ikke, annet enn at jeg følte meg så trøtt og bare ville sove. Sove så jeg kunne slippe å føle noe mer, så jeg kunne våkne opp fra dette marerittet. Det har i senere tid blitt sånn jeg ofte reagerer på vanskelige ting, jeg blir utslitt og vil bare sove vekk smertene. Dagene etter er også i tåke. Jeg husker jeg satt ved telefonen og ventet på at sykehuset skulle ringe, at det hadde vært en feil og at det ikke var pappaen min som hadde dødd. Men den telefonen kom aldri... Det gjorde vondt å puste, vondt å eksistere i det hele tatt. Vi var i møter med prester, begravelsesbyråer og planla begravelsen. På bursdagen min husker jeg vi var og plukket ut blomsterdekorasjoner. Jeg ville ikke feire noe, det var tross alt bare seks dager siden det skjedde. Men den nærmeste familien og noen venner kom innom og var hos meg, og det er jeg veldig takknemlig for.  

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom begravelsen, men det gikk på et vis det også. Man har jo ikke så mye annet valg. Det var godt å se at det kom så mange dit, vite det at det var mange som var glad i han og kom til å savne han. Selv om det er lenge siden så savner jeg han fortsatt, det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg slet veldig i mange år etterpå, med depresjoner, angst, skyldfølelse og selvmordstanker. Noen ganger føles det fortsatt umulig å leve med det, men jeg kommer meg gjennom en dag av gangen og oftere enn før kan jeg tenke på han og smile. Og det tror jeg han hadde likt! Han er kanskje ikke her noe mer, men han vil alltid være i hjertet og tankene mine. Og da er han kanskje ikke helt borte likevel?

 

En tur til byen





Svanesjøen


Grow wherever you are planted



Bondens marked


Mamma og jeg tok turen ned til Bondens Marked i helgen

Torget var fullt av vakre blomster

Og bodene fulle av mat

Det var koselig å se blomster ute igjen

Og fint å kunne kjøpe økologisk og lokal mat

Været var heller ikke så verst, selv om jeg gleder meg til mer sol og varme

Det var en veldig fin start på lørdagen


Må definitivt tilbake dit neste gang

~Har dere vært på bondens marked før?








 

Et litt annerledes oppdrag

















 

En torsdag i april


I dag jeg jeg hatt et litt annerledes foto-oppdrag, så nå sitter jeg og redigerer bildene. Gleder meg masse til å dele bildene med dere, alltid spennende når man prøver noe nytt.


Et lite vårtegn



 

En blomstrende hilsen


Tusen takk til alle dere som deltok i bloggundersøkelsen! Jeg skulle gjerne sendt hver og en av dere en blomst,
men siden jeg ikke kan det så får det bli et blomsterbilde i stedet hihi.

~Håper alle har hatt en god helg

hits