Image and video hosting by TinyPic IselinRenee - hits

Dagen da pappa dde...


Etter blogg-underskelsen s jeg at det var overraskende mange som nsket seg flere personlige innlegg, s n tenkte jeg dele noe veldig personlig med dere, nemlig hva som skjedde den dagen pappa dde. Dagen var tirsdag 27. april 2004, 6 dager fr jeg fylte 14 r. Jeg hadde vrt p skolen som vanlig, og p ettermiddagen gikk jeg en tur med ssteren min. P vei hjem gikk vi forbi sykehuset, lite visste jeg om at pappa l der inne og kjempet mot dden. Litt lenger ned i gaten ser jeg mamma komme lpende mot oss. Jeg skjnte med en gang at noe var galt. "Pappa ligger p sykehuset, vi m opp dit med engang!" sa hun. Ssteren min dro hjem for vre med nevene mine, mens mamma og jeg lp opp til sykehuset. "Han dr vel ikke?" spurte jeg mens vi lp opp gaten. "Jeg vet ikke" var svaret jeg fikk. Mamma som alltid prvde roe meg ned, som alltid fortalte at alt kom til g bra sa hun ikke visste. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den flelsen jeg hadde i kroppen akkurat da, panikk er vel det ordet som kan komme nrmest, eller kanskje hysterisk? Men jeg kunne jo ikke bruke tid p det, jeg mtte bare komme meg til pappa. S jeg fokuserte p at dette kom til g fint, s klart skulle ikke pappaen min d fra meg. Ingen skal miste en forelder s tidlig, det kunne umulig skje fordi jeg ikke ville klart takle det. Jeg tror faktisk jeg klarte overbevise meg selv om det...

Vi kommer lpende inn i resepsjonen og spr hvor pappa ligger. Det var i 5. etasje, og ettersom jeg alltid har vrt redd for heis s bestemmer vi oss for lpe opp. Det er de lengste 5. etasjene jeg har lpt i hele mitt liv, det fltes som om vi aldri kom til toppen. Jeg var oppe fr mamma, s jeg ble stende litt for hente igjen pusten. pne dren inn til avdelingen alene fltes plutselig som en umulig oppgave, det var altfor skremmende vite hva som ventet meg p andre siden. Det var ikke lenge jeg ventet p mamma, men det fltes som en hel evighet der og da. Sammen pnet vi dren og gikk inn p avdelingen.

Hva jeg hadde forestilt meg p andre siden vet jeg ikke, men det s ut som et hvilket som helst annet sykehus. Det var en liten avdeling, sm ganger og noen mennesker som gikk rundt. Men jeg fokuserte ikke p det der og da, alt jeg ville var finne rommet der pappa l. Mamma tok tak i en sykepleier og spurte etter veien. Allerede da hadde mamma skjnt hva som hadde skjedd, hun hadde lagt merke til pipelyden da vi hadde kommet inn p avdelingen. Det kunne s klart ha vrt noe annet, eller noen andre. Men hun fryktet det verste. Jeg hadde ikke lagt merke til det, jeg var for fokusert p finne pappa. Sykepleieren forsvinner inn p et rom, det var persienner foran vinduene s vi ikke fikk sett inn. Hun var der inne kanskje et minutt, muligens kortere, men ventetiden fltes s lang. Hun kommer ut i gangen igjen og sier "pappaen din dde akkurat n, men hvis du venter litt s kan jeg fjerne slangene s dere kan se han".


(Illustrasjonsbilde som er tatt i senere tid)


Jeg kjempet for puste, jeg grt og jeg tror kanskje jeg skrek at det ikke var sant. Vi ble vist inn til en liten sidegang der jeg kunne sitte for " ta meg sammen". Jeg la ikke merke til det selv, men de andre i gangen ble ogs sjokkert over hvordan en snn nyhet var blitt formidlet til et barn. Det var ingen som tok oss til side, ingen som satte seg ned og forklarte situasjonen for oss privat. Bare midt der i gangen, foran mennesker som gikk forbi fikk vi nyheten. Tanten min kom inn rett etter at vi hadde ftt beskjeden, og hun forstod p min reaksjon hva som hadde skjedd. Jeg kjempet panisk for puste, trene strmmet ned over ansiktet mitt mens jeg manisk prvde overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Hvor lenge vi satt der vet jeg ikke, men etter en stund kom det inn noen som spurte om jeg ville se pappa. Det ble anbefalt at jeg ikke gjorde det, han hadde visst forandret seg og s ikke bra ut. Det fltes som et umulig valg ta, skulle jeg se han en siste gang og ta farvel eller huske han som han var? Valget falt p huske han som han var, men det gjorde utrolig vondt dra derfra uten se han. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet se det, jeg var allerede i sjokk og ettersom de anbefalte meg ikke gjre det kan jeg bare tenke meg hvordan han s ut. Men det fltes s feil, det dra fra han, la han vre igjen der. I dag mener jeg at jeg tok riktig valg, og det tror jeg pappa ville ha syntes ogs. Det si farvel til noen som allerede er borte hadde nok ikke hjulpet s mye for min del, og n kan jeg huske han som den han var.

Vi dro fra sykehuset og rett til bestefaren min. Jeg fryktet at han kom til d bare av sjokket, men heldigvis gjorde han ikke det. Det var tungt for han, men han tok seg sammen for min skyld akkurat som mamma gjorde. Resten av kvelden husker jeg ikke, annet enn at jeg flte meg s trtt og bare ville sove. Sove s jeg kunne slippe fle noe mer, s jeg kunne vkne opp fra dette marerittet. Det har i senere tid blitt snn jeg ofte reagerer p vanskelige ting, jeg blir utslitt og vil bare sove vekk smertene. Dagene etter er ogs i tke. Jeg husker jeg satt ved telefonen og ventet p at sykehuset skulle ringe, at det hadde vrt en feil og at det ikke var pappaen min som hadde ddd. Men den telefonen kom aldri... Det gjorde vondt puste, vondt eksistere i det hele tatt. Vi var i mter med prester, begravelsesbyrer og planla begravelsen. P bursdagen min husker jeg vi var og plukket ut blomsterdekorasjoner. Jeg ville ikke feire noe, det var tross alt bare seks dager siden det skjedde. Men den nrmeste familien og noen venner kom innom og var hos meg, og det er jeg veldig takknemlig for.  

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom begravelsen, men det gikk p et vis det ogs. Man har jo ikke s mye annet valg. Det var godt se at det kom s mange dit, vite det at det var mange som var glad i han og kom til savne han. Selv om det er lenge siden s savner jeg han fortsatt, det kommer jeg alltid til gjre. Jeg slet veldig i mange r etterp, med depresjoner, angst, skyldflelse og selvmordstanker. Noen ganger fles det fortsatt umulig leve med det, men jeg kommer meg gjennom en dag av gangen og oftere enn fr kan jeg tenke p han og smile. Og det tror jeg han hadde likt! Han er kanskje ikke her noe mer, men han vil alltid vre i hjertet og tankene mine. Og da er han kanskje ikke helt borte likevel?

 

En tur til byen





Svanesjen


Grow wherever you are planted



Bondens marked


Mamma og jeg tok turen ned til Bondens Marked i helgen

Torget var fullt av vakre blomster

Og bodene fulle av mat

Det var koselig se blomster ute igjen

Og fint kunne kjpe kologisk og lokal mat

Vret var heller ikke s verst, selv om jeg gleder meg til mer sol og varme

Det var en veldig fin start p lrdagen


M definitivt tilbake dit neste gang

~Har dere vrt p bondens marked fr?








 

Et litt annerledes oppdrag

















 

En torsdag i april


I dag jeg jeg hatt et litt annerledes foto-oppdrag, s n sitter jeg og redigerer bildene. Gleder meg masse til dele bildene med dere, alltid spennende nr man prver noe nytt.


Et lite vrtegn



 

En blomstrende hilsen


Tusen takk til alle dere som deltok i bloggunderskelsen! Jeg skulle gjerne sendt hver og en av dere en blomst,
men siden jeg ikke kan det s fr det bli et blomsterbilde i stedet hihi.

~Hper alle har hatt en god helg