For 2 uker siden dro Benjamin og jeg inn til Oslo
Det var endelig tid for vegetarfestival igjen!
Her var det mange spennende nyheter
Og mye god mat
Været var ikke helt med oss denne dagen
Men vi hadde det koselig for det
Vi kikket rundt i de forskjellige bodene
Og smakte selvfølgelig på mye god mat
~Var dere på vegetarfestivalen?
#vegetarfestival
Fakkeltoget mot pels ble arrangert i år også
Mamma ble også med
Det var et bra oppmøte til tross for snø og kulde
Stolt av hver eneste person som tok tid fra sin lørdagskveld for å tale dyrenes sak
Det var fint å se så mange mennesker engasjere seg for dyrene
Faklene lyste opp gatene denne mørke vinterkvelden
Toget gikk over bybrua
Så samlet vi oss alle på torget for å høre taler
Faklene ble så fine selv ute av fokus
Selv om jeg ikke var i form er jeg glad for at jeg ble med
Neste år håper jeg at et fakkeltog ikke er nødvendig, at dyr skal slippe å gå igjennom så mye lidelse
~Gikk dere i fakkeltog?
Jeg har jobbet denne helgen, så mamma og jeg bestemte oss for å ta turen ut til Økofestivalen på søndagen.
Det er så fint at det har blitt et større fokus på økologisk mat
De serverte mye godt der
Og solgte også egg fra en gård hvor det er mange færre høner slik at de får mer plass å gå på
Hønene får økologisk mat som eieren kutter opp ferskt hver dag, så disse eggene har jeg litt bedre samvittighet for å kjøpe. Jeg kommer nok likevel til å kutte ut egg etter hvert, fordi det ikke føles riktig å spise det lenger.
Det var mange boder med mye spennende
Og man kunne også kjøpe ferske grønnsaker
Denne boden ble jeg veldig tørst av å gå forbi hihi
De hadde også grisunger der, og en stor del av meg lurte på om dette var første og siste gang de får være ute i frisk luft. De var veldig søte og var ikke redde for meg da jeg satte meg ned et stykke unna dem, men jeg ville ikke gå nærmere i tilfelle jeg skremte dem. Likevel var det trist å se de der, og jeg synes egentlig at dyr ikke skal brukes som underholdning på slike arrangementer.
rdi 
På slutten av dagen begynte det å regne, så gjennomvåte men fornøyde kjørte vi hjemover
~Var dere på Økofestvialen?
Søsteren min, Benjamin og jeg dro til Oslo for å være med på årets vegetarfestival
Det er alltid så mye spennende å se på der
Masse god mat
Og mange interessante boder
Herlige fristelser i kafeen
Og mye fristende ute også
Det er egentlig ganske vanskelig å bestemme seg for hva man skal prøve først
Kjæresten min gikk for en burger som falt i smak
Og en smoothie for å kjøle seg ned
Mens jeg smakte på gulrotkaken, den var utrolig god!
Frukt og grønt dekorerte bodene
Og iskøene ble lengre da sola skinte for fullt
Jeg falt også for fristelsen og bestilte en hasselnøtt-is
Benjamin prøvde seg på en kake
Og det samme gjorde søsteren min
Vi gikk mange runder inne for å få med oss alt sammen
Og kikket også på fristelsene som stod ute
Det var en veldig hyggelig dag
Med godt humør og mange fristelser
~Var dere på Vegetarfestivalen?
Etter blogg-undersøkelsen så jeg at det var overraskende mange som ønsket seg flere personlige innlegg, så nå tenkte jeg å dele noe veldig personlig med dere, nemlig hva som skjedde den dagen pappa døde. Dagen var tirsdag 27. april 2004, 6 dager før jeg fylte 14 år. Jeg hadde vært på skolen som vanlig, og på ettermiddagen gikk jeg en tur med søsteren min. På vei hjem gikk vi forbi sykehuset, lite visste jeg om at pappa lå der inne og kjempet mot døden. Litt lenger ned i gaten ser jeg mamma komme løpende mot oss. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. “Pappa ligger på sykehuset, vi må opp dit med engang!” sa hun. Søsteren min dro hjem for å være med nevøene mine, mens mamma og jeg løp opp til sykehuset. “Han dør vel ikke?” spurte jeg mens vi løp opp gaten. “Jeg vet ikke” var svaret jeg fikk. Mamma som alltid prøvde å roe meg ned, som alltid fortalte at alt kom til å gå bra sa hun ikke visste. Jeg tror ikke jeg kan beskrive den følelsen jeg hadde i kroppen akkurat da, panikk er vel det ordet som kan komme nærmest, eller kanskje hysterisk? Men jeg kunne jo ikke bruke tid på det, jeg måtte bare komme meg til pappa. Så jeg fokuserte på at dette kom til å gå fint, så klart skulle ikke pappaen min dø fra meg. Ingen skal miste en forelder så tidlig, det kunne umulig skje fordi jeg ikke ville klart å takle det. Jeg tror faktisk jeg klarte å overbevise meg selv om det…
Vi kommer løpende inn i resepsjonen og spør hvor pappa ligger. Det var i 5. etasje, og ettersom jeg alltid har vært redd for heis så bestemmer vi oss for å løpe opp. Det er de lengste 5. etasjene jeg har løpt i hele mitt liv, det føltes som om vi aldri kom til toppen. Jeg var oppe før mamma, så jeg ble stående litt for å hente igjen pusten. Å åpne døren inn til avdelingen alene føltes plutselig som en umulig oppgave, det var altfor skremmende å vite hva som ventet meg på andre siden. Det var ikke lenge jeg ventet på mamma, men det føltes som en hel evighet der og da. Sammen åpnet vi døren og gikk inn på avdelingen.
Hva jeg hadde forestilt meg på andre siden vet jeg ikke, men det så ut som et hvilket som helst annet sykehus. Det var en liten avdeling, små ganger og noen mennesker som gikk rundt. Men jeg fokuserte ikke på det der og da, alt jeg ville var å finne rommet der pappa lå. Mamma tok tak i en sykepleier og spurte etter veien. Allerede da hadde mamma skjønt hva som hadde skjedd, hun hadde lagt merke til pipelyden da vi hadde kommet inn på avdelingen. Det kunne så klart ha vært noe annet, eller noen andre. Men hun fryktet det verste. Jeg hadde ikke lagt merke til det, jeg var for fokusert på å finne pappa. Sykepleieren forsvinner inn på et rom, det var persienner foran vinduene så vi ikke fikk sett inn. Hun var der inne kanskje et minutt, muligens kortere, men ventetiden føltes så lang. Hun kommer ut i gangen igjen og sier “pappaen din døde akkurat nå, men hvis du venter litt så kan jeg fjerne slangene så dere kan se han”.
(Illustrasjonsbilde som er tatt i senere tid)
Jeg kjempet for å puste, jeg gråt og jeg tror kanskje jeg skrek at det ikke var sant. Vi ble vist inn til en liten sidegang der jeg kunne sitte for “å ta meg sammen”. Jeg la ikke merke til det selv, men de andre i gangen ble også sjokkert over hvordan en sånn nyhet var blitt formidlet til et barn. Det var ingen som tok oss til side, ingen som satte seg ned og forklarte situasjonen for oss privat. Bare midt der i gangen, foran mennesker som gikk forbi fikk vi nyheten. Tanten min kom inn rett etter at vi hadde fått beskjeden, og hun forstod på min reaksjon hva som hadde skjedd. Jeg kjempet panisk for å puste, tårene strømmet ned over ansiktet mitt mens jeg manisk prøvde å overbevise meg selv om at det ikke hadde skjedd. Hvor lenge vi satt der vet jeg ikke, men etter en stund kom det inn noen som spurte om jeg ville se pappa. Det ble anbefalt at jeg ikke gjorde det, han hadde visst forandret seg og så ikke bra ut. Det føltes som et umulig valg å ta, skulle jeg se han en siste gang og ta farvel eller huske han som han var? Valget falt på å huske han som han var, men det gjorde utrolig vondt å dra derfra uten å se han. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å se det, jeg var allerede i sjokk og ettersom de anbefalte meg å ikke gjøre det kan jeg bare tenke meg hvordan han så ut. Men det føltes så feil, det å dra fra han, la han være igjen der. I dag mener jeg at jeg tok riktig valg, og det tror jeg pappa ville ha syntes også. Det å si farvel til noen som allerede er borte hadde nok ikke hjulpet så mye for min del, og nå kan jeg huske han som den han var.
Vi dro fra sykehuset og rett til bestefaren min. Jeg fryktet at han kom til å dø bare av sjokket, men heldigvis gjorde han ikke det. Det var tungt for han, men han tok seg sammen for min skyld akkurat som mamma gjorde. Resten av kvelden husker jeg ikke, annet enn at jeg følte meg så trøtt og bare ville sove. Sove så jeg kunne slippe å føle noe mer, så jeg kunne våkne opp fra dette marerittet. Det har i senere tid blitt sånn jeg ofte reagerer på vanskelige ting, jeg blir utslitt og vil bare sove vekk smertene. Dagene etter er også i tåke. Jeg husker jeg satt ved telefonen og ventet på at sykehuset skulle ringe, at det hadde vært en feil og at det ikke var pappaen min som hadde dødd. Men den telefonen kom aldri… Det gjorde vondt å puste, vondt å eksistere i det hele tatt. Vi var i møter med prester, begravelsesbyråer og planla begravelsen. På bursdagen min husker jeg vi var og plukket ut blomsterdekorasjoner. Jeg ville ikke feire noe, det var tross alt bare seks dager siden det skjedde. Men den nærmeste familien og noen venner kom innom og var hos meg, og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom begravelsen, men det gikk på et vis det også. Man har jo ikke så mye annet valg. Det var godt å se at det kom så mange dit, vite det at det var mange som var glad i han og kom til å savne han. Selv om det er lenge siden så savner jeg han fortsatt, det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg slet veldig i mange år etterpå, med depresjoner, angst, skyldfølelse og selvmordstanker. Noen ganger føles det fortsatt umulig å leve med det, men jeg kommer meg gjennom en dag av gangen og oftere enn før kan jeg tenke på han og smile. Og det tror jeg han hadde likt! Han er kanskje ikke her noe mer, men han vil alltid være i hjertet og tankene mine. Og da er han kanskje ikke helt borte likevel?
Mamma og jeg tok turen ned til Bondens Marked i helgen
Torget var fullt av vakre blomster
Og bodene fulle av mat, heldigvis ikke så mye kjøtt der.
Det var koselig å se blomster ute igjen
Og fint å kunne kjøpe økologisk og lokal mat
Været var heller ikke så verst, selv om jeg gleder meg til mer sol og varme
Det var en veldig fin start på lørdagen
Må definitivt tilbake dit neste gang
~Har dere vært på bondens marked før?
På lørdag var det som jeg nevnte tidligere fakkeltog mot pels. Det var en god følelse å gå sammen med mennesker som bryr seg om akkurat det samme som deg, og selv om vi ikke var like mange som i Oslo så ble det i hvert fall et lite tog som gikk gjennom byen. Man kan jo håpe på større oppmøte neste år, men det aller beste hadde vært om det ikke trengtes et tog innen den tid
~Gikk du i fakkeltoget? Legg gjerne igjen linken til blogginnlegget ditt fra denne dagen, så tar jeg turen innom!
På lørdag er det tid for NOAHs fakkeltog mot pels, og i år er markeringen i hele 24 byer
Alle er velkomne, så møt opp og si nei til pels du også! Dyrene trenger DEG til å være deres stemme
Så finn din nærmeste by ovenfor, og bli med på årets største markering for dyr
#fakkeltogmotpels
I hagen vår brukes det null sprøytemidler, noe som gir et mangfoldig dyreliv og flere motiver for ei fotoglad jente
Jeg elsker å se på humlene og sommerfuglene, som flittig flyr fra blomst til blomst
Ikke bare er de fine å se på, men de er også veldig viktige for miljøet vårt
Så hjemme planter vi blomster og lager matstasjoner for dem
Og når vi kjenner hvor forferdelig det er å se inn i burene, så er jo dette ingenting i forhold til hvordan det må være å se ut av dem…
Derfor er det så viktig at vi står samlet og forlanger at denne festivalen legges ned. Tenk at vi i år 2015 fortsatt kan gjøre noe så så grusomt.
Så vær så snill, bruk din stemme! Hvis vi ignorer det, så er det dyrene som må betale prisen.
Signer HER og vis at du bryr deg, la stemmen din bli hørt. Sammen kan vi få stoppet denne blodige festivalen!
~Har du signert?
